De velllykkedes verden

[Håvard Ravn Ottesen]

Takker Trond Andresen for et underholdene innslag i media om "stygge folks
manglende mulighet til å få mediedekning". Andresen har nok et poeng,
media velger det som er fangene, og ikke nødvendigvis det som er mest
"korrekt" ut i fra Andresens ståsted. 

Nå hadde jeg det festlig med å se hvordan TV2  (bevisst) unnlot å nevne at
Andresen ikke har fagområde inne samme felt som han var innleder for. Det
som her skjedde, var at Andresen hadde en unik mulighet på grunn av sin
akademiske tittel (forsker, amanuensis ved NTNU). Ved å smykke seg med
denne fikk han frem et syn om at media velger det vakre, Andresen er i den
situasjon at han er "vakker" i egenskap av sin stilling ved NTNU. En
pr-kåt og medievennlig fyr, som i tillegg er underholdene. Sånt sett er
selve mediefremstillingen et eksempel på at Andresen benytter seg av sin
egen utstråling (og medieskjønnhet) for å få frem sitt poeng. Skulle en
mediesky professor uten Andresens erfaring i media forfekte det samme syn,
ville nok ikke TV2 tatt det som sak en gang. Det til tross for at denne
kanskje hadde faglig tynde for å si noe om saken. Med andre ord - den
vakre jenta i klassen ble valgt.

Dette er ikke ment som en kritt av Andersens engasjement, tvert om. Men
jeg er ikke sikker på om jeg er enig i hans konklusjoner. Selv om min
akademiske tittel ikke er amanuensis ved NTNU, mener jeg å ha belegg for å
si noe om hvordan samfunnet fungerer selektivt. Selv i et likhetssamfunn
dyrkes det ulike, da menneskets natur er forskjellig. Medias rolle er
kanskje å være opplysende og allmenn, men til syvende og sist er det
seer-/lytter og opplagstallene som avgjør. Skal man forstå hvorfor det er
de pene som kommer i media, så kan man begynne å analysere hva folk ønsker
at media skal være, skal det være en 3 statsmakt, opplysende eller
underholdene?

Et eksempel på det kan være dokumentaren om terrorangrepet 11 sept om noen
brannmenn som overlevde. En diger produksjon på 1,5-2 timer med sterke
scener og en historie å fortelle. Dokumentaren var skreddesydd for det
amerikanske mediesamfunnet - man valgte en nasjonalistisk holdning. Det
var ingen spørsmål om hvorfor et slikt terroranslag kunne skje, det var
lite opplysninger om konsekvensene for USA, men det var en orgasme i
underholdning basert på forferdelige omstendigheter. Seertallene var
enorme og produksjonen ble vist i 22 nasjoner (mener jeg å huske) på 1
årsdagen etter 11 sept. Dette er et grelt eksempel på at folk ønsker media
som lager underholdning. 

Så til det med pene folk inn underholdningen. Selv i dokumentaren ovenfor,
var det slik at man måtte ha noen ikoner. En  filmstjerne (Danny Devito?)
ble mannen som oppsummerte på slutten. Hans medieskjønnhet gjorde at han
ble brukt som ikon på slutten. Media velger ikoner til å fremme saker,
slik som Andresen påpekte i nettutgaven av Adresseavisen:
http://www.adressa.no/kultur_/article.jhtml?articleID=388865 - pene jenter
selger.

Hvorfor være pen for å være vellykket? Det er dessverre knallharde regimer
om utseende i dagens Norge. Man skal ikke avvike mye før man er utenfor
hva som er skjønnhetsideealet. Det tiltrekkende og behagelige virker
forlokkende på den menneskelige kultur. Unge jenter gjør det jevnt over
bedre enn gutter på skolen. Mest sannsynlig er det sterk kollerasjon
mellom pene jenter, med bedre oppfølging av lærere - medelever mm. Dette
gir bedre resultater og igjen bedre selvtillitt. Medias "tendens" til å
velge de pene blir i denne sammenhengen bare småsaker, om man ser på
rammeverket omkring. Pene menneskers muligheter i det offentlige rom blir
bare selvforsterket av de "penes" selvtillitt og medias ønske om
salgbarhet. 

Når dette er nevnt, er ikke pen det samme som å være billedskjønn. Med all
respekt Andresen, du er pen i betydningen at du har en medievennlig
framferd. Å være mediepen er ikke bare det ytre, men også selvtillitten og
utstrålingen. En journalists valg av ord er spennede; "16 år gammel rømte
hun fra Pakistan til Norge for å komme unna ektemannen. Saida er en sterk
og vakker kvinne i begynnelsen av tyveårene" (sitat fra Adressa.no).
Hvordan jenta ser ut er for meg ukjent, men skildringen av at hun er sterk
og vakker kan tolkes på annen måte enn at det ligger et skjønnhetsideal
bak. En normal jente / gutt blir fort beskrevet som sterk og vakker om man
har selvtillitt - det er et mål på at en er vellykket og har klart enkelte
utfordringer. 

Om kritikken er knyttet til samfunnets fokusering på kropp, så skal jeg
ikke være uenig i den. Men at journalistene og media er ensidige talsmenn
for dette er meg noe fjernt. Sexfokusering gjennom utseende i media er
ikke skapt av media selv. Stygge mennesker på TV betyr ikke at man ikke
vil få "objects of desire" i det øyeblikket en pen person dukker opp.
Kåringer av den mest sexy kvinne og mann ser vi mange av. Fansites på nett
blomstrer med bilder av værdamer, programledere og skuespillere. Det er
ikke skapt av media selv, men av konsumentene. 

Vi, TV titterene, radiolyttere og avislesere ønsker oss mye forskjellig.
Utseende kan være med på å gi en behagelig innpakning på underholdningen.
Da trenger det ikke nødvendivis være de pene værdamene jeg tenker på, men
også aktører som vi kan identifisere oss med. Ian Wright
(reiseprogramleder for Loneley Planet - channel four) er ikke
billedskjønn, han er erklært homoseksuell og til tross for det er han
populær, hvorfor? Jo, hans vesen er av slik type at du gjerne skulle hatt
han som reisekompis, han er vittig, kommer i kontakt med folk. For
målgruppen (unge seere) blir han da den stygge, men kule kompisen man
skulle hatt med seg på eventyr.

Så til medias rolle som nyhetsformidlere. Påstanden om at media velger
billedskjønne for å fronte saker, er jeg veldig tilende til. Det ble nevnt
i Tabloid at forbrukermagasinene tydeligvis ikke velger ut i fra utseende.
I vanlige nyheter kan det være vanskelig å velge hvem en skal snakke om,
ofte er det en medietalsmann som får jobben. Det er ikke media som
bestemmer det heller. Skal man intervjue "gutta på golvet" velger man det
stigmatiserte bilde vi har av en... rutete skjorte og rullings. Skal man
velge blant jentene på frisørsalongen i streik, velger man ut i fra bildet
av hva en frisør skal være. Med andre ord - en seleksjon som kan minne
litt om den Lonely Planet gjorde da de valgte Ian Wright. Media velger
ikonene som passer til den situasjonen som sleger. 

Slikt sett er jeg enig med Andresen, det er ikke i mange situasjoner
medieeksponering er gunstig for "feite", "taperene" og de med svak
selvtillitt. Det blir fort i saker der de blir ikoner for sin sak, som for
eks manglende oppfølging av fedme i helsevensenet (et stadig
tilbakevendene programtema på Discovery Channel). Slikt sett er det
hverken lett i medie sammenheng eller andre å hevde seg. De som faller
utenfor normene får ikke samme mulighetene som de som faller innenfor,
selv om Andresen kanskje forfekter et slikt syn. 

Til slutt en digresjon: I sommer var jeg i Kiel og sto i lang kø på
postkontoret. En vakker kvinne kom inn, og den kjekke postfunksjonæren
ropte ut i lokalet: Alle her er enige, hun som kom inn nå er vakker, så
vakker at hun får komme først i køen! Det ville vært umenneskelig å si
"hun som kom inn døren er så stygg - så stygg at hun får komme først i
køen". Jeg vet ikke jeg, men siste alternativet er for meg mere rasistisk
mot mindre pene enn å gi oppmerksomhet til de som er vellykkede.